Honningsoppene (Armillaria) er vanlige parasittiske og saprofyttiske sopper som i dag regnes som giftige, men som har vert brukt som matsopp og fremdeles spises av noen.
Honningsoppene (Armillaria) er en slekt bestående av flere nærtstående arter med store likhetstrekk. De er så like at det er vanskelige å skille mellom dem, og ofte bare omtales som honningsopp som et fellesbegrep eller et artskompleks.
Ekte honningsopp (Armillaria mellea)
Mørk honningsopp (Armillaria ostoyae)
Skoghonningsopp (Armillaria borealis)
Hagehonningsopp (Armillaria cepistipes)
Klubbehonningsopp (Armillaria lutea)
Av disse er skog- og klubbehonningsopp de mest vanlige.
I følge flere kilder er det så vanskelig å skille mellom honningsopper at det er får være opp til eksperter. Skulle du være mer interesser så gjør Dann (2017) et forsøk i sin bok. Det fins også nøkler på dansk og engelsk i MycoKey (mycokey.com – demoversjon er gratis). Gulden (2018) beskriver mørk honningsopp, mens de feste andre beskriver ekte honningsopp eller artskomplekset generelt.
Det er litt usikkert hvilke sopper som finnes i Norge og hvor sjeldne de er. I følge Gulden (2018) finnes ekte honningsopp neppe i Norge, mens skoghonningsopp og mørk honningsopp nokk er de mest vanlige i følge henne. Likevel er det rapportert omlag 50 funn av ekte honningsopp i artsdatabanken. Dette kan godt være feilrapporteringer. Den har likevel flere funn enn mørk honningsopp med sine 18. De med flest rapporterte funn er skoghonningsopp med 352 og klubbehonningsopp med 212. Tall pr juni 2021.
Det virker med andre ord tryg og anta at skoghonningsopp er den mest vanlige honningsoppen i Norge
Honningsoppene er i dag oppgitt som “ikke matsopp” i Normlisten, og skal derfor ikke spises. De har tidligere vert regnet som matsopp, og spises fremdeles av noen. Mer om dette lenger nede.
Honningsopp er en parasittsopp, den danner sopprot sammen med flere typer trær. Spesielt gran, men også alt fra løvtrær til jordbær- og potetplanter. Rhizomorfer (hyfestrenger/mycelstrenger) sprer seg opp i vekstlaget til treet og ødelegger det i så stor grad at treet dør. Soppen lever videre som en saprofytt på det døde treet. Soppen forårsaker ødeleggelse av skog for vesentlige summer årlig.
Hyfestrengene til honningsoppen er forholdsvis tykke og kan være selvlysende når soppen lever og er aktiv. Dette har gitt grobunn til alskens overtro og folklore.
Verdens største levende organisme regnes å være en honningsopp i Oregon, USA. Det er antatt at den er 2400 år gamle og strekker seg over et 10 kvadratkilometer stort område i Malheur nasjonalskog. Det vil si 10 000 mål. Noen kaller den derfor spøkefult for “Humongous Fungus.”
Beskrivelse
Slekt: Honningsopper (Armillaria)
Sikker sopp: Nei. (Det vil si: Om den vokser på ved, har skjell på hatten, ring og hvitt sporepulver så har du med stor sikkerhet en honningsopp).
Matsopp: I Norge regnet som “ikke matsopp”. Giftig som rå, og kan gi kraftig allergisk reaksjon hos noen selv etter grundig varmebehandling.
Hatt: Rødlig brun, hygrofan og vesentlig lysere når den er tørr. Forholdsvis små mørke eller lyse skjell. Hvelvet til utbredt. Kan ha lav pukkel. Matt. Ofte striper i hattekanten.
2 – 15 cm.
Skiver: Først hvite, senere kremfarget eller en anelse rosa. Svakt nedløpende.
Sporepulver: Hvitt.
Stilk: Hvit over ringen. Sylindrisk/jevnt tykk. Filtet overflate.
5 – 15 mm tykk, 6 – 15 cm høy.
Ring: Hvitaktig, dobbel. Skjell på undersiden av ringen som vedvarer hos eldre eksemplarer. Dette hjelper å skille mellom mørk (Armillaria ostoyae) og ekte honningsopp (Armillaria mellea).
Kjøtt: Hvitt og fast.
Habitat: Parasittisk saprofytt. Ødelegger vekstlaget hos vertstreet slik at det dør. Honningsoppen lever så videre på det døde treet og også falne grener. Foretrekker angivelig rødgran, men kan leve på det meste inklusivt jordbærplanter og orkidèer. Kan forekomme som hussopp, men da uten å danne fruktlegemer.
Honningsoppen beskrives som å komme i bølger utover sesongen. Det vil si at den dukker opp plutselig, ofte i store menger. Den slutter så å vokse, før den etter ett par uker setter nye fruktlegemer. Det kan skje flere ganger utover sesongen.
Honningsopper er ganske vanlige og kommer ofte i store mengder selv i ellers dårlige soppår. I slike år var den yndet av mange, men er nå altså regnet som uspiselig.
Sesong: Juli til november.
Lukt: Svakt syrlig.
Smak: Meget syrlig.
Forveksling: Raspskjellsopp og gullbittersopp kan ligne, men begge har brunt sporepulver. Ellers bør en ha en grei oversikt over de vanligste vedboende saprofyttene viss du har planer om å spise honningsopp. Andre vedboende sopper med hvitt sporepulver er stubberusthette, gullmosehatt og vintersopp.
Som mat
Nå om dagen regnes honningsoppene altså ikke som matsopp av Norges sopp og nyttevekstforbunds fagmykologiske råd. På helsenorge.no oppgis den som giftig med symptomene kvalme, oppkast, diaré og magesmerter.
Likevel at det flust av oppskrifter og tilberedingstips på utenlandske nettsteder, og i flere Øst-Europeiske land regnes den visst nokk som en delikatesse.
En ting er sikkert. Den kan gi ganske kraftige allergiske reaksjoner hos noen, selv etter forvelling og varmebehandling. Men de fleste av oss spiser jo nøtter, skalldyr, hvetebrød og appelsin, selv om noen er allergiske. Og det er nokk av sopper som er giftige før varmebehandling (rødskrubb, rødnende fluesopp, skarpe risker), men som vi spiser allikevel.
I følge Dann (2017) er det noen som mener at raportetre forgifninger fra honningsopp skyldes dårlig forbehandling, andre mener de skyldes feil-identifisering og noen igjen mener at det skyldes reaksjon med alkohol, tilsvarende grå blekksopp. Han skriver videre at en ikke bør la seg skremme av alt dette, for det værste som kan skje er at du får litt vondt i magen. Han spiser dem selv hvert år, men han oppfordrer til å unngå alkohol 24 timer før og 24 timer etter.
Velger du å trosse de gjeldene rådene her til lands er det også helt essensielt at du holder de første måltidene små. Reaksjonene kan som nevnt være kraftige.
Tilbereding og oppbevaring (til informasjon, ikke oppfordring):
I følge Dann egner den set svært godt stekt i ovnen sammen med svinekjøtt med mye fett. Alternativt kan den forvelles i 3 minutter for så å sprøstekes i olivenolje, løk, hvitløk og en skvett rødvin eller sherry.
I følge en gammel utgave av Blekksoppen egner den seg også til buljong, sopp-soya og soppmel. Men må i alle tilfeller forvelles først. Den skal også egne seg godt som lapskaus med løk og krydder.
Kun unge friske eksemplarer må brukes, de er enklest å identifisere og er også oftest frie for insekter. Blir gjerne besøkt av små lysebrune biller som kan ristes vekk. Nederste del av stilken er for seig og kastes.
Egner seg dårlig til tørking, men kan fryses. (De lærde strides, og tidligere nevnte nummer av Blekksoppen fastslår at den er “lett å tørre,” fremdeles etter forvelling).
Å skille mellom honningsopper
Som nevnt over kan honningsoppene variere mye, og flere kilder mener at det kun er “eksperter” som kan skille mellom dem. Det er sånn sett heller ikke viktig i et matsopp-øyemed, siden matverdien er tilnærmet den samme. Det er teorier om at noen kan inneholde mer giftstoffer enn andre, men at det har lite å si med riktig forbehandling og tilbereding.
Nå det er sagt så er de jo interessant å gjøre et forsøk, og her er noen hovedtrekk basert på nøklene i MycoKey/Funga Nordica.
Ekte honningsopp (Armillaria mellea)
Vokser som regel på løvtrær og ofte i store og tette klynger, ofte med fler enn 25 fruktlegemer. Skjellene er brunaktige eller med samme farge som hatten. Har hudaktig ring, stilk er 4-10 mm tykk og den har tilspisset basis.
Skoghonningsopp (Armillaria borealis)
Vokser på løv og bartrær, i knipper sjelden større enn 25 fruktlegemer. Skjellene er brunaktige eller med samme farge som hatten. Har hud- eller bomullsaktig ring, stilken er 8-20 mm tykk og den har kølleformet basis.
Mørk honningsopp (Armillaria ostoyae)
Vokser som regel på bartrær. Mørke skjell på krem- eller lærfarget hattehud. Brunfnugget stilk
Hagehonningsopp (Armillaria cepistipes)
Vokser på løvtrær og bartrær. Skjellene er konsentrert rund hattens sentrum. Stilk er ofte fnugget eller med gulaktig basis. Ring bomullsaktig eller uregelmessig.
Klubbehonningsopp (Armillaria lutea)
Vokser som regel på løvtrær. Har spredte skjell nesten til hattekanten. Gulaktige slørrester på stilken. Ring bomullsaktig eller uregelmessig.
Ringløs honningsopp (Armillaria ectypa)
Finnes ikke i Norge. Mangler ring og vokser i torvmyr.
Forveksling
Raspskjellsopp og gullbittersopp kan ligne, men begge har brunt sporepulver.
Galleri
Bildene i denne posten frigis med lisens: CC BY 4.0
Kilder
Egeland, I. L. (2011) Norske Sopper. Oslo: Gyldendal
Gulden, G. (2018) Soppboka. Oslo: Cappelen Damm
Dann, G. (2017) Edible Mushrooms. UIT Cambridge Ltd
Petersen, J. H. (2018) Sopper du kan spise. Oslo: Bonnier
Knudsen, H. (2001) Sopp for nybegynnere. Oslo: Aschehoug
Wright, J. (2020) The Forager’s Calendar. Profile Books Ltd
Vesterholt, J. (2008) Armillaria i Funga Nordica. MycoKey.com
Blekksoppen nr 7
Blekksoppen nr 28
Wærstad, L. (2019) Verdens største levende organisme. Nettavisen: https://www.nettavisen.no/livsstil/verdens-storste-levende-organisme/s/12-95-3423340873
ill: Louis C. C. Krieger (public domain)
ill: Cooke, M. C. (public domain)
ill: Price, S (public domain)
ill: W. Hamilton Gibson (public domain)
ill: Lange, J. E. (public domain)
Artsdatabanken:
https://artsdatabanken.no/taxon/Armillaria%20mellea/54689
https://artsdatabanken.no/taxon/Armillaria%20ostoyae/54690
https://artsdatabanken.no/taxon/Armillaria%20borealis/54685
https://artsdatabanken.no/taxon/Armillaria%20cepistipes/54686
https://artsdatabanken.no/taxon/Armillaria%20lutea/54688