En artikkel om hva sopp er. En liten oversikt over ulike typer sopp i forskjellige grupper.
Som frukten på et tre:
Sopp er mer en bare det som stikker opp av bakken. Faktisk lever soppen under bakken det meste av året, og det som stikker opp om høsten og som vi kaller sopp – fruktlegemene – kan sammenlignes med eplene på et epletre. Å si at vi plukker sopp er derfor feilaktig, egentlig er det altså soppens frukt vi plukker. Likevel er det greit å kalle fruktlegemene for sopp. Den delen som finnes under bakken kalles mycel, så det vil ikke skape så mye forvirring.
I symbiose:
Sopp er ikke planter, men tilhører sitt eget rike. Grunnen er at de ikke har fotosyntese, men må hente energi fra omgivelsene i stedet for sola. En måte de kan gjøre dette på er å leve i symbiose med en plante, som regel et tre, og danne det som heter mykorrhiza. Soppen hjelper treet å oppta vann, og næringsstoffer, og får karbohydrater i betaling. Flere av de sikre matsoppene er mykorrhizasopper, men ikke alle.
Nedbrytere:
Neste gruppe er de som lever på dødt plantemateriale og stubber, disse er nedbrytere og kalles sapotrofer eller saprofytter. Champignon er et godt eksempel fra supermarkedet. Mange sapotrofer er skivesopper, og ikke anbefalt for nybegynnere.
Parasitter:
Siste gruppe er parasittene. Dette er sopper som lever på levende planter eller dyr, men der soppen utnytter verten til den grad at det til slutt tar livet av den. Honningsopp og rotkjuke er en slike parasitter, og disse er til stort bry for skogeiere. Verdens største levende enkeltorganisme er forresten en honningsopp i Oregon i USA, den er antatt å dekke et område på over 10 kvadratkilometer.
Muggsopp, fotsopp, gjær og smurfehus:
I tillegg finnes gjær, mugg og så videre. Sopper som ikke danner fruktlegemer. De er stort sett utenfor omfanget til denne nettsiden. For mer informasjon om alt fra muggsopp til fotsopp, sjekk ut Er det liv, er det sopp! av Leif Ryvarden og Klaus Høiland. Den kan leses på nb.no.
Under hatten
Jeg vil ikke gå veldig dypt i denne artikkelen. Mye læres kanskje best ved å lese om hver enkelt sopp etterhvert som du leser om dem. Jeg vil beskrive noe av det som er mest sentralt, og det er mest beregnet for nybegynnere.
Den vanligste typen sopp i denne sammenheng er skivesoppene. Som hos champignonen i butikken, har de skiver som vokser fra undersiden av hatten og nedover. Disse er som oftest tynne og med tynn egg. De farligste giftsoppene er skivesopper, derfor frarådes de som regel for nybegynnere. Matblekksopp og matriske er skivesopper som er unntak fra dette.
Rørsoppene inkludere blant annet rørsopp og skrubb. Disse har et lag på undersiden om kan minne om en hel mengde rør som er stablet ved siden av hverandre. Som i en pakke med sugerør, bare at dette er mer svampaktig. Blant rørsoppene finnes det ingen farlige sopper i Norge, men noen må varmebehandles grundig, og noen smaker svært vondt.
Ribbesoppene inkluderer blant annet kantarell, traktkantarell og fiolgubbe. Ribbene kan ligne litt på skiver, men opptrer mer som hudfolder under hatten. De vil aldri være så tynne langs eggen som ekte skiver, og skal ikke kunnes skrapes av på samme måte som skivelaget hos en skivesopp. Det finnes ingen giftige ribbesopper i Norge.
Poresopper er nesten synonymt med kjuker, og den eneste spiselige er fåresopp.
Andre varianter er de soppene som ikke har typisk hatt og stilk form. Korallsopper, blomkålsopp og morkler er eksempler på dette. Disse får ofte sitt eget kapittel i soppbøker.