Last updated on 20 April 2021
Brukbar matsopp etter forvelling. Stor og kjøttfull sopp som kan finnes i store mengder.
Ganske vanlig i små eller store grupper. Som regel store sopper som er lette og rense og frie fra larver og insekter.
Det latinske navnet torminosus betyr kolikkbringende, og er sånn sett ikke særlig betryggende. Det kommer nokk av at den er skarp og litt giftig som rå. Likevel er den en offisiell handelssopp i Finnland.
Det er en enkel sopp å lære seg, og verd å kjenne viss matauk er et mål.
Beskrivelse
Navn: Skjeggriske (Lactarius torminosus) Woolly Milkcap
Slekt: Risker (Lactarius)
Sikker sopp: Regnes vanligvis ikke blant de sikre soppene. Men er eiendommelig nokk. Kjøttrosa farge og soner på hatten, skjegg langs hattekanten og hvit melkesaft er til sammen sikre tegn på at du har funnet en skjeggriske.
Matsopp: Giftig som rå, trygg å spise etter avkoking.
Hatt: Kjøttrosa/rosa. Blekner litt med alderen. Blir også mer oransjetonet i regnvær. Lysere og mørkere soner i samme fargetone, disse er ikke alltid like tydelige. Hvelvet med innrullet hattekant som ung, senere utbredt til traktformet. 5 – 15 cm.
Skjegg: Skjegg, frynser eller ull langs hattekanten. Tydelig og opptil 8 mm hos unge sopper. Forsvinner etterhvert, men sjelden helt.
Skiver: Gulhvite med rosaskjær. Tynne, tettstilte. Tilvokste eller noe_nedløpende. Gaffeldelte nærmest stilken, fortetning med frie skiver lenger ute.
Sporepulver: Hvitt
Stilk: Samme fargetone som hatten, men lysere. Slett. Av og til en anelse traktformet eller konisk. Først solid senere hul. 3 – 8 cm høy, 1 – 2 cm tykk.
Melkesaft: Hvit, forandrer ikke farge ved trykk eller i kontakt med luft. Brennende skarp.
Kjøtt: Hvitt til blekt rosa. SprøttRisker og kremler har såkalt sprøtt kjøtt. De mangler langsgående fibrer og vil ikke kunne deles på langs slik som andre sopper. De vil knekke tvers av eller smuldres til småbiter. Sammenlignes gjerne med eplekjøtt, mens annen sopp kan sammenlignes med stilken til en løvetann..
Habitat: Danner mykorrhiza og finnes der det vokser bjørk, også fjellbjørk og dvergbjørk. Vi har som regel funnet den i grus eller sandholdig jord, i veikanter og langs gruset sti. Vanlig i hele landet.
Sesong: Sommer til sen høst.
Lukt: Svak, noe fruktlignende.
Smak: Brennende skarp, kan gi blemmer i munn og svelg viss den ikke avkokes. Svak, litt parfymeaktig etter avkoking.
Forveksling: Blant riskene finnes kun en midt giftig sopp – lakrisriske – den har vannklar melkesaft og har ikke skjegg. Svartriske er karsinogen, men ligner overhode ikke.
Ellers kan den forveksles med blek skjeggriske og gulhvit skeggriske som begge er like gode matsopper. En del andre risker har likhetstrekk. Se eget underkapittel nedenfor.
Bruk
Må avkokes. Dette gjør at den trekker en del ekstra væske og kan trenge litt lenger tid i stekepanna. Kan ellers brukes til hva du måtte ønske. Tradisjonelt brukt til å lage soppsalat i Finnland og Russland. I følge Dann (2017) må den avkokes to ganger, vi har ikke funnet at det er nødvendig med mer enn én gang.
Forveksling
Kan lett forveksles med blek skjeggriske (Lactarius pubescens), som er svært lik bare mye lysere (nesten helt hvit). Stilken er smalere og den er skarpere, men matsopp på lik linje med skjeggriske.
Gulhvit skjeggriske (Lactarius scoticus) er også lys, men liten, sjelden og regnes ikke som som spiselig i Norge. (Dog oppgitt som spiselig på luontoportti.com.)
En rekke andre risker ligner litt på skjeggriske, de fleste er matsopper. Et par er uten tilstrekkelig informasjon om spiseliget, men antageligvis ikke farlige. Flere er ganske sjeldne.
På grunn av sonene kan den ligne litt på furumatriske (Lactarius deliciosus). Denne har rød/oransje melkesaft, og er en svært god matsopp.
Skjellriske (Lactarius spinosulus) har lignende farger men går mer over i fiolett. Den danner også mykorrhiza med bjørk, men er mindre, spinklere og har svært lite (om noe) skjegg. Den er for det meste oppgitt som ikke matsopp, men har blitt spist i Russland og er antagelig ikke farlig om du tar feil.
Reinroseriske (Lactarius dryadophilus) finnes i høyfjellet og danner mykorrhiza med reinrose. Den er blek og skjegget med mild melkesaft som blir fiolett. Den spiselig og trenger ikke forvelling.
Svovleriske (Lactarius scrobiculatus) og fiolett svovelriske (Lactarius repraesentaneus) har også skjegg, men begge kan spises etter avkoking.
Løvesvovelriske (Lactarius leonis) er en rødlstet art som er vanskelig å skille fra andre svovelrisker. Danner mykorrhiza med gran og svært sjelden i Norge. Den kan antagelig spises etter avkoing (Kalameės, 2011).
Granbelteriske (Lactarius zonarioides) kan ha lignende farger, men ikke skjegg. Den vokser sammen med gran og har hvit melkesaft som blir glågrønn når den tørker. Den er ikke matsopp, og giftighet er ukjent, men den har blitt spist i Russland.
Rosaskiveriske (Lactarius controversus) er rødlistet og svært sjelden i Norge. Den vokser på sanddyner langs kysten og har mykorrhiza med osp og vier. Den har tette og tydelig rosa skiver. Spiselighet omdiskutert, men spiselig etter avkoking i følge Kalameės (2011).
Lactarius chrysorrheus…
Galleri
Bildene av skjeggriske i denne posten frigis med lisens: CC BY 4.0
Kilder
Egeland, I. L. (2011) Norske Sopper. Oslo: Gyldendal
Petersen, J. H. (2018) Sopper du kan spise. Oslo: Bonnier
Gulden, G. (2018) Soppboka. Oslo: Cappelen Damm
Dann, G. (2017) Edible Mushrooms. UIT Cambridge Ltd
Шапорова Я.А. (2007) Руссуляльные (…) Lactarius и Russula (млечники и сыроежки)
Kalameės, K. (2011) Riisikad – the genus lactarius in Estonia. Tartu Ülikooli Loodusmuuseum